Psykologtime og angst
I dag var det tid for nok en psykologtime, riktig nok en som var flyttet fra den vanlige onsdagen til i dag, men ja. Jeg fikk gjort oppgaven min sent i går, klarte ikke unngå vekten i morges og freaket ut, og dro meg på skolen og deretter kjørt til enhet for spiseforstyrrelser hvor jeg går til psykolog av mamma. Med andre ord: dette er ikke min dag, i likhet med mange andre den siste tiden. Jeg vet at jeg sier dette ofte, men det er faktisk sannheten.
Psykologtimen hjalp veldig lite, selv om vi fikk snakket om problemene med vekt osv, men vi fikk i hvert fall avtalt at jeg må gjøre ett eller annet med den vekta eller ta den bort. Det fungerer ikke når jeg hele tiden veier meg, dagene mine blir bare dobbelt så gale av vekta. Dagene mine er totalvraket, uansett hva jeg sier eller gjør. Jeg skriver positive ting til meg selv og distraherer meg med greys anatomy og musikk for harde livet, men det funker jo for søren ikke. Jeg gjør jo for faen mitt beste, hvorfor er mitt beste aldri godt nok?!
Det klikker for meg, jeg vil bare bli frisk for faen! Psykologen sier jeg gjør alt jeg skal for å bekjempe sykdommen, men likevel så står vi litt fast. Både jeg og psykologen står fast, rett og slett. JEg er redd hele tiden, klarer ikke gjøre noe, og angsten bare vokser og vokser. Alt vokser, og jeg vokser i takt med resten.
- Rebekka<3 -
