Tingenes tilstand

Da fikk jeg endelig litt overskudd til å skrive et aldri så etterlengtet innlegg her til dere få som enda følger med, ting har vært hektisk med psykologtimer og besøkt en god venninne i Årnes like utenfor Oslo. Jeg skal forklare litt nærmere hva jeg mener med overskriften, da det er mitt ønske å kunne dele og gi innsikt i min hverdag med diverse psykiske diagnoser.

Jeg begynte sakte men sikkert å få tilbakefall for en tid tilbake, og da mener jeg tilbakefall til panikkangsten jeg hadde lært meg å takle- og spiseforstyrrelsen. Jeg husker helt ærlig ikke hvor lenge jeg har slitt uten å klare å bli helt frisk, men en ting VET jeg, og det er at jeg kjemper alt jeg kan med min nærmeste og aller beste venninne(Julie, du vet hvem jeg mener) for å bli frisk og komme tilbake til gode gamle Rebekka. Selv om jeg sliter så betyr ikke det at jeg bevisst velger sykdommen, jeg valgte aldri å slite i den grad jeg har gjort, sykdommen ble min måte å takle livet på, noe jeg følte at JEG kontrollerte, men som viste seg i ettertid å kontrollere MEG. Det er en daglig kamp, som jeg sitter i førersetet av, og jeg har valget: bli frisk, eller gi opp. Jeg velger livet, så absolutt et enkelt valg!

Jeg har verdens beste familie, psykolog og venner, deriblant bestevenn Julie. Jeg har en fantastisk psykolog, som virkelig viser interesse og genuint vil hjelpe meg, jeg har en familie som viser støtten jeg lenge har trengt, og de beste vennene. Jeg sitter selv med nøkkelen til å bli frisk, og den nøkkelen må bare graves frem fra langt inni meg, nettopp for å bli fri.

Jeg går nå to ganger i uken til psykolog, da på seksjon for spiseforstyrrelser på Haukeland sykehus i Bergen. Og jeg har jevnlig kontakt med psykiatrisk sykepleier i psykiatritjenesten i min bydel. Jeg har og fastlege jeg nesten ikke tåler trynet på, da hun virkelig ikke lytter og tar sykdommen på alvor, alt jeg sier betyr liksom ikke noe for henne. Nå har det seg slik at jeg måtte nærmest mase i ett på hjelpeapparatet og da fastlege, for å få ny psykolog. Jeg gikk lenge uten hjelp med spiseforstyrrelsen, og da midt i et tilbakefall, før noen endelig så meg og hvor mye jeg slet. Men nå får jeg hjelp, endelig, og jeg VET at JEG skal bli frisk, i hvert fall så godt det går an. Jeg må bare få troen på meg selv, så er mye av jobben gjort på veien mot frisk. Så, der var tilstanden nå! Håper noen gadd å lese dette her:)

Ingen kommentarer

Skriv en ny kommentar

- Rebekka<3-

- Rebekka<3-

24, Bergen

Hei og velkommen til min blogg! Jeg er en 24 år gammel jente fra Bergen, som blogger om hverdagen med anoreksi(og i bedring for bulimi), angst, depresjon osv. Har vært innlagt flere ganger, og har fått diagnosen schizofren også. Jeg vil så klart skrive om annet også, men mye vil omhandle psykisk helse og slikt. Du kan også sende meg en mail på " rebekka_thafunnygirl@hotmail.com " om det er noe, og kommentarer tas også i mot med stor taknemmelighet og takk i massevis!

Kategorier

Arkiv

hits